Det er ingen skam å snu på gjengrodde stier

I dag skulle jeg ta med meg jentene og mormoren på tur, med mål Spannavarden. Utgangspunktet var bra, herlig høstvær, motiverte barn og en spent mormor som skulle ha sin Spannavardendebut.

dårlig med sti her, ja...

Stien er dårlig oppmerka, men selv om jeg har gått her en gang før var ikke det nok... Vi følte bokstavelig talt vi gikk på gjengrodde stier der vi travet oppover i buskaset, med 3-åringen på hofta og bæremeis på ryggen. En kjemperegnskur hjalp heller ikke på motivasjonen til jentene der vi labbet i lyng og høyt gress for å søke ly under noen trær. 3-åringen hadde repeat på ordene "Eg vil hjem te huset mitt", mens 5-åringen var sikker på at "me har gått oss vill", noe hun syns var veldig skummelt.

Til slutt fant mormor stien, til stor glede for 5-åringen. Lysten på å gå opp var ikke like stor så vi fulgte jentenes ønske om å returnere.

Turen ble ikke helt som vi hadde tenkt, men 30 minutt med høye kneløft i ulent terreng, i motsatt retning av stien vel og merke, og med en 3-åring på armen, er god trim likevel! Hvem sier vi må til topps for å bli varm?

Turen ble en opplevelse i seg selv, og det var deilig bare å være i naturen, se at høsten er på vei, kikke på sopp, rognebær og plukke flotte orange strå! Vi var ute og gikk i fem kvarter, og jentene var kjempeflinke!